Advent - adventus betyr ankomst. Men for millioner av barn rundt om i verden betyr det nok i disse dager; VENT. Det kan være hardt for en liten sjel å vente så lenge på det en gleder seg til. Julaften blinker som en uoppnålig stjerne langt der framme. Da hjelper det å ha
TÅLMODIGHET
Tålmodighet er en dyd heter det. Og de som ikke sto først i køen når tålmodighetens gave ble delt ut, ønsker ofte de hadde mer. Tålmodighet er en viktig del av et rolig, glad og sentrert liv - sier noen. Det er evnen til å tåle motgang - sier andre.
Foto: Astrid Dyve
Selv er jeg ingen ekspert på denne dyden; tålmodighet. Men jeg har evnen når den trengs. Oftest er det utålmodigheten som rår. Jeg vil nå målet NÅ - aller helst i går. Og denne formen for utålmodighet er viktig. Det er den som får ting til å skje. Det gjør at man kommer framover.
Jeg vil fortsette å øve på tålmodighet. Det snakkes om å smøre seg med tålmodighet. Kanskje finnes det en salve man kan smøre seg med? Den salven skal stå på ønskelista.
Desember - den mørkeste tida. Men allikevel kommer desember med lys. Jeg liker desember. Kanskje fordi jeg er et desember-barn? Adventstida - det er noe magisk med den. Forventninger. Tradisjoner. Glede. Jeg liker å tenke på advent som en tid for kontemplasjon og undring. Men jeg kjenner hvor fort vi blir fanget av jaget og maset og handlehysteriet. Likevel - foran den store høytiden kommer det mange tanker. Tanker om de store spørsmålene i livet. Hvem er vi - hvor kommer vi fra og hvor går vi? Finnes det noe større og mektigere der ute?Eller i oss? Ordet du får i dag er et stort ord. Kanskje det største.
EVIGHET
Evigheten.Hva rommer det ordet for deg? Kan vi forstå evigheten. For meg er ordet stort og mektig - og litt skremmende. Nettopp fordi jeg ikke fatter helt hva evigheten er. Det er uendelig.
På en tur elvelangs utforsket jeg gater og smug og eldgamle hus. Brosteinsgater. Tømmerbygninger. Historier om hvem som levde her for hundre år siden.
Foto: Astrid Dyve
Hundre år - et lite fragment av evigheten. Men allikevel så fjernt for oss. Evigheten rommer alt - fra det som var og komme skal. Det gjør meg ydmyk og stolt - fordi jeg er en del av den svære EVIGHETEN.
I adventstiden ønsker jeg å dele ett ord hver dag. Ord som kan glede. Ord som setter følelser i sving. Ord til ettertanke. I dag - på den første dagen i desember - i den første luka vil jeg gi deg ordet:
TAKKNEMLIGHET
Takknemlighet er en gave. En gave du kan pakke opp hver eneste dag og som da vil gi deg enda flere ting i livet å være takknemlig for. Takknemlighet er kanskje det viktigste redskap for å kunne føle øyeblikk av lykke. Gledens kilde ligger skjult i takknemlighetens gave.
Foto: Astrid Dyve
I desember vil jeg begynne dagen med takk og avslutte dagen med takk. Jeg skal finne minst tre ting jeg er takknemlig for. Det blir en fin adventskalender. Er du med?
Sist uke fikk jeg en melding fra min venninne med bilde av et nytt pledd som hun hadde fått av to nydelig jenter fra Ull&Omtanke i Modum.
Sykepleierne fra Ull&Omtanke er to strikkeglade jenter som fikk ideen om å starte en facebookside etter inspirasjon fra et annet Ull og omtanke-nettverk. De to i Ull&Omtanke får hjelp av frivillige til å strikke lapper som de setter sammen til varmende tepper. Teppene gis til kreftpasienter i behandling. - Kreftpasienter tappes for krefter, immunforsvaret svekkes og de fryser lett, sier sykepleierne til Byavisa.
Min venninne ble både rørt og takknemlig for teppe hun fikk. Både teppe og omtanken bak varmer godt. Og jeg kjenner jeg blir så glad når mennesker setter i gang prosjekter som dette. Det er beundringsverdig og det inspirerer. Tidligere har jeg skrevet om prosjektet til Anikken Emilie Hjelde; "God jul lille venn" som er en stor dugnad hvor hun samler inn gaver fra frivillige som blir gitt bl.a. til Frelsesarmeen som formidler disse gavene videre til barn som kanskje ikke får så mange gaver til jul. Da jeg fikk høre om initiativet Ull&Omtanke ble jeg så inspirert at jeg hentet ned strikkesakene fra loftet. Strikkepinnene har ligget urørt i mange år. Men nå ville jeg utfordre mine giktbrudne fingre og stive nakke, for dette vil jeg være med på!
Min firbente venn på 2 år har aldri sett strikkepinner og garnnøster før. Garnnøstene fristet til lek. For en Border Collie er alt som er rundt = ball! Men at matmor sitter der konsentrert over klirrende pinner og stjeler oppmerksomheten hans, er ikke like populært. Han skuler fornærmet på meg når strikketøyet tas opp. Med kranglete ledd og stive fingre går det smått med strikkeprosjektet. Men jeg kjenner det gjør godt å kunne få lov til å bidra. I hver maske legges det omtanke og kjærlighet til et medmenneske. Et menneske som gjennomgår en tøff tid. Det at noen har vist omtanke kan virke lindrende og varmen fra teppet sprer seg helt inn til hjerte. Så er det ganske så meditativt å sitte med strikketøyet i hendene og se det vokser for hver maske. Masker som skal varme.
Ute laver snøen ned eller mer på tvers egentlig. Vinden rusker godt rundt hushjørnene. Det er godt å sitte inne med en varmende kopp med te - etter å ha vært ute i vær og vind.
Yr hadde dagen før lagt føringer for at dette kom til å bli en rolig dag - innendørs - tenkte jeg. Men så har jeg jo denne firbenten min da - som kommer og vekker meg, slikker meg på nesen og forteller at joda, vi skal ut i dag også mor - NÅ!
Caspian
Frosne fingre - bitende vind fryser fast i kinnene. Bikkja baser i snøen og ser ikke ut til å bry seg om hverken snø eller vind på tvers. Og når jeg kjenner etter er det jo forfriskende. Skogen gir oss le og verner om oss. Takknemlighet fyller hjertet.
"Helse i hvert steg" - en overskrift på en artikkel i dagens avis. Stortingsrepresentant Kristin Ørmen Johnsen skriver om friluftsåret 2015. Det å bruke naturen som lekegrind og treningsarena gir mer enn forbedret fysisk helse. Hun refererte til Nansen som i sin tid mente at ungdommen syntes å ha glemt idrettens og friluftslivets åndelige dimensjon. Har vi kommet bort fra idealtet om en sunn sjel i et sunt legeme? spør hun videre.
Uberørt natur
I mange år trente jeg ganske intenst og nesten daglig. Det var herlig å ta seg helt ut på spinningsykkelen mens instruktøren pushet oss framover. Men alt har sin tid. Nå har jeg tatt steget vekk fra det klamme svetteluktende treningsstudio og ut i naturen (i det minste for en periode ;-) ) Det er min treningsarena - min lekegrind.
Men aller mest er naturen for meg et sted for refleksjon og templasjon. En kilde til ro og meditasjon. For jeg tror på en sunn sjel i et sunt legeme.
"Å gå tur er den beste medisin" sa Hippokrates - det sier jeg også.
Telefonen ringte og bikkja bjeffet. Ja, det er
ofte en sammenheng der. På displayet lyste det opp info fra 180.no – et
telefonnummer og tilhørende adresse; Bjerggata 17.
Minner strømmet på. Bjerggata 17. Farmors hus.
Og farfars’. Farfar som ”alltid” sto med hendene rundt bukseselene og steppet
på dørstokken mellom kjøkkenet og stua. Med smil i øynene. Så lun. Så god.
I
det lille gamle huset var det brede dørstokker – og plass til å steppe for et
lite barnebarn – som for alltid siden har elsket stepp dans.
Farfar ble borte tidlig i mitt liv. Men farmor
var der. Jeg vokste opp på 60-tallet og den gang var det ikke så vanlig å ha
utearbeidende mødre.
Farmor som ung
Når mor var på jobb og ikke kunne stille på
forestillinger og avslutninger på skolen, stilte alltid farmor opp. Og før
skolestart var hun min ”dagmamma” – selv om det begrepet ikke var oppfunnet
ennå da.
I det lille huset i Bjerggata 17 – i gamlebyen
med alle de idylliske hvite små husene – like ved brygga – der hadde jeg fine
dager. Det var trygt. Det var godt.
Det var ingen andre barn å leke med i gata. Det
var mest gamle damer i nabolaget. Kanskje passet det en gammel sjel – som hadde
tatt bolig i en liten kropp?
Farmor og jeg
Jo, en ”farmor” i livet skulle alle ha. Om det
er farmor, mormor – farfar eller morfar – eller tante eller en venn – alle barn
skulle ha en som de kan gå til. Søke trygghet. Søke råd. Eller bare være med.
Farmor gjemmer seg bak bordet - men passer på
Huset i Bjerggata 17 vil alltid fremkalle gode
minner. Dørstokken til farfar – den bratte trappa til annen-etasje med den
blankslitte stolpen på toppen. Soverommet med innbygget seng. Utedoen.
Plommetrærne i hagen. Hønsehuset som farfar gjemte en radio under krigen.
Minner…
I morgen skal jeg til frisøren og få en
etterlengtet klipp og en god prat – med hun som nå bor i det lille hvite huset
i Bjerggata 17. Med sin estetiske sans og hjerte på rette sted verner hun om
det lille fine huset som rommer et hav av minner. Gode minner.
BJERGGATA 17
En glemt liten tone
Sprenger seg frem
I bevisstheten
En vag sitrende tone
Et minne
Som kanskje bare var en følelse
En fornemmelse
Små øyeblikk som var glemt
Eller bare gjemt…
Som;
Lyden av fiskerimeldingen
fra farfars gamle radio
Den grønne gyngestolen
med det knudrete stoffet
foran bokhyllen med
verdens tykkeste bibel
i skinn og gull
Som farmors lange englehvite hår
Som hun børstet
omstendelig
Satte det opp i en knute
og ble seg selv igjen
En helt
vanlig morgen
en oktoberdag
i en annen tid
Den lune
varme stuen
Høsten som lekte sisten med røde blader
Sugde dem opp og spyttet dem ut
i en virvelstorm
som danset samba med plommetreet til farmor
Jeg hadde forventninger til
denne våren. Det var som den ropte mer enn sol og blomster. Den ropte nye
utfordringer. Nye muligheter. Gjenklangen av ropene lyder som et ekko i stille
sinn og undrende sjel. Hva var det jeg forventet?
Foto: Astrid Dyve
Jeg har så langt hatt mer
enn nok med å nyte våren. Våren som kom med et brak. Med etterlengtet sol. Med
varme. Med blomster i flor. Med kribling i sjelen. Jeg har latt det krype inn
under huden. Bli en del av meg. Jeg er våren.
Og våren vil ha nye
prosjekter. Nå skal det det gamle renses bort og nytt skal få vokse fram. Hmmm…
det har ikke blitt påbegynt så mange nye prosjekter så langt registrerer jeg.
Foto: Astrid Dyve
Men jeg har et
langtidsprosjekt gående. Det har jeg hatt i nærmere to år. Prosjekt valp. Prosjekt hund. Og der har utfordringene stått i kø. Valpetiden er over. Sukk…
et lettelsens sukk der altså. Men jeg må innrømme at jeg av og til kikker på
bilder og videoer fra den første tiden med prinsen i huset. Sukk… et
bløthjertet sukk.
Foto: Astrid Dyve
Prosjektet fortsetter. ”Man
har aldri fri når man har hund” uttalte vår hundetrener før påske. Sant så
sant. Slik som man aldri har fri fra foreldrerollen når man har barn.
Caspian og jeg er inne i
vårt sjette hundekurs. Ikke for at vi er har så tungt for det, men fordi vi
ønsker å lære mer om hvordan vi best mulig kan få til en god interaksjon og
kommunikasjon. Vi gjør så godt vi kan. Da er det ikke så stas at folk vi møter
kommer med litt sarkastiske bemerkninger om at ”vi tydeligvis ikke har gått på
lydighetskurs med han der?” Eller; ”og han er sånn bjeffer han også” eller åja,
så dere forer han for at han skal oppføre seg”
Foto: Astrid Dyve
Heldigvis klarer jeg å si
rolig at vi går på kurs og vi øver oss. Og jeg vet at vår hundetrener gir oss
den beste veiledningen – så får folk bare tenke sitt og mene hva de vil.
Det har aldri, i mine 29 år
som mor og 30 år som pedagog, falt meg inn å kommentere barns oppførsel til
folk jeg knapt kjenner. Det skulle tatt seg ut. Hvorfor er det annerledes med
våre kjæledyr? Vi er like sårbare i rollen som ”foreldre” til firbente som vi
er til våre barn. Usikre og redde for om vi gjør det riktig.
Så vi fortsetter prosjekt
hund – med positiv forsterkning og daglig trening. Og vi lytter til erfarne
fagfolk.
Foto: Astrid Dyve
Men oppriktig talt så må jeg
innrømme at det var godt med en ”pause” fra omverden og bare være hund og eier
i fri dressur oppe i fjellheimen sist uke – hvor bare lemenene brydde seg om
Caspians oppførsel. Og de sa i fra tydelig! ”Message taken”, sa Caspian og lot
dem gå. For godhjertet og snill er firbenten vår – selv om han bråker og er
litt overivrig.
Og vi gjør så godt vi kan. Så
håper jeg du synes det er godt nok.
