Luke 23

Lille julaften. Kanskje den koseligste dagen i året – i hvert fall for min del. Dagen da jeg ble vekket med gaver og frokost på senga. Dagen som var min. 

Dagen det ble pyntet til jul og juletreet kom i hus. Det å sitte i mørket å bare se på det glitrende juletreet skapte magi i et barnesinn. En dag full av forventning. En dag fylt med små

MIRAKLER

Julen byr på små og store mirakler om vi velger å tro på dem.

"Det fins to måter å leve på. Den ene er som ingeting er et mirakel. Den andre er som at alt er et mirakel" (Einstein)

Tradisjonen tro deler jeg også i år

"Fortellingen om det lille juletreet"

Foto: Astrid Dyve

Det hadde snødd i flere dager. Skogen lå hvit og stille under den fløyelsblå himmelhvelvingen. Endelig kunne de se julestjerna blinke på himmelen igjen. 

Det lille juletreet sto litt for seg selv i utkanten av skogholtet. Det kjente tyngden fra snøen. Rimfrosten hadde bitt seg fast i grener og nåler da morgentåken hadde lettet, og nå blinket det i det svake månelyset.

Bare ikke det kommer mer snø før jul for da blir børen for tung, sukket det lille juletreet. Det gledet seg ikke til jul. Det stakk til da det så hvordan de store  granene sto tett sammen og kniste og lo. De tårnet majestetiske og selvsikre mot himmelen. De brydde seg ikke med smågranene som sto her i utkanten. De visste at det var dem folk kom for å se på og kanskje ta med seg hjem til jul.

Foto:Astrid Dyve

Det lille treet ble trist ved tanken på en ensom jul. Det hadde ikke så mange venner. De andre trærne rundt var hyggelige nok. Men det lille treet følte seg allikevel utenfor. Det følte seg annerledes. 

Foto: Astrid Dyve

I de siste dagene hadde de andre trærne snakket mye om hvem som kom til å bli felt til juletre i år. De hadde fortalt om hvor flott det var å komme i hus hos menneskene til jul. De ble pyntet med lys og glitter. På greinene ble de kledd i  krystallkuler og glitrende hjerter. Under grenene ble det lagt masse pakker. Og det aller gjeveste var stjerna på toppen som strålte som selveste julestjerna. 

Det lille treet synes det hørtes fantastisk ut. 

Men det er nok ingen som plukker ut meg, tenkte det. Alvene kilte grenene med vingene sine.  
«Klart du kan bli et fint juletre», sang de. «Du har vokst deg vakker og du har det fineste baret og du skinner.»

 «Ja, og dere har rosa briller på», svarte treet kjapt

«Mist aldri troen», sang alvene . «Du har levd et ensomt liv fordi du ikke ser deg selv – som det vakre treet du er. Du må åpne deg og strekke deg mot himmelen.» 

Det lille treet strakk seg opp og kjente at det gjorde godt. 

Foto: Astrid Dyve 

Morgenen etter kunne hele skogen oppleve den vakreste soloppgangen. Sola glødet som ild og rødmet i det den kom over horisonten. Den lyste på snøen, som dekket tjernet lenger nede i bygda, og det skinte i alle regnbuens farger. Hvem sier at snøen bare er hvit, smilte treet for seg selv og pustet inn den kalde morgenluften. 

Plutselig hører de det kommer noen mennesker opp stien. En mann kommer gående og bærer på en sag. Bak kommer en dame som drar på en kjelke med ei lita jente bakpå, med rød topplue og fletter i håret. Ullvottene er fulle av snøklumper. Jenta sitter og synger av hjertens lyst: «Du grønne glitrende tre, goddag».  Meisene, som hadde søkt nattely mellom greinene på det lille treet, flakser forfjamset opp og forsvinner langt inn i skogen. De andre grantrærne begynner å hviske og tiske seg i mellom.  

«Lurer på hvem de kommer til å velge?» De kikker spent bort på den lille familien. 

De store granene paver seg og strekker seg enda lenger opp mot den gyldne morgenhimmelen. De sender overbærende blikk bort på de mindre trærne, før de igjen konsentrerer seg om å vise fram sin fineste fasade.

Den lille familien baser seg fram i snøen. De stopper opp og kikker på trærne. Mannen studerer dem nøye .

Jenta hopper rundt og smiler fra øre til øre.

«Jeg vil ha et tre med tette fine greiner,» sier moren. «Og det må ha friske og grønne barnåler.» 

«Og stammen må være rett», svarer faren. 

«Se mamma! »roper plutselig jenta med de fine flettene. «Se på det treet der! Det har fått selve sola som stjerne i toppen!» Moren går bort til jenta og ser på det lille treet. «Ja så sannelig har det det.»

«Det treet vil jeg ha!» kvitrer jenta. «Det er det fineste og peneste treet jeg har sett!»

Det lille treet kikker overrasket på dem. De står og ser rett på meg, tenker det forundret. Snakker de om meg? Mannen med sagen kommer bort til dem og kikker kritisk på treet.  «Njaaa, det var jammen ikke verst det der. Rett og fin i stammen og tett og fin i baret. Hva sier du mor?» 

«Jeg synes det er veldig pent. Skinnende fine barnåler og stort nok til å rekke opp til taket. Rart ingen har funnet dette før? Selve sola valgte seg ut nettopp dette treet. Det blir perfekt!» 

Det er lille julaften og det lille juletreet, som ikke var så lite som det trodde, har fått hedersplassen i stua. Menneskene har pyntet det med lys og de vakreste kuler og alt stråler og skinner. Høyt i toppen lyser en stor stjerne som funkler og glitrer. 

Juletreet sukker fornøyd. Her er det lunt og varmt og på gulvet sitter en forventningsfull jente og ser beundrende opp på det glitrende treet. Det skinner i øynene hennes og juletreet kjenner det sprenger i hjertet. En varm og inderlig følelse sprer seg utover i alle greiner. Moren og faren til jenta kommer inn med favnen full av pakker og legger dem varsomt under de nederste grenene. Så holder de om hverandre og ser på det pyntede treet. 

«Det må da være det fineste treet vi noen gang har hatt», sier moren. «Det har en helt spesiell glans over seg.»

Juletreet sprekker nesten av glede og takknemlighet.  
Nå gleder jeg meg til jul! sukker det og ser ned på familien sin. 

I det fjerne kan de høre sang fra kirken. "Glade jul. Hellige jul. Engler daler ned i skjul"