Luke 13

"Svart senker natten seg 

i stall og stue

Solen har gått sin vei

skyggene truer"

Nå er den mørkeste tida. Vi teller dager til solsnu. Vi tenner lykter og lys. Det er lunt og godt i stua.  Bikkja dormer ved føttene mine og julemusikk lyder fra radioen. En varm følelse sprer seg i hele kroppen.

NÆRHET

Vi kommer nærere hverandre i denne tida. Mørketida. Det er som om mørket omfavner oss - pakker oss sammen. Vi ser hverandre i lysskjæret fra tusen tente lykter. Det funkler i alles øyne.

Julebrev og hilsner begynner å fylle postkassen. Brev fra familie og kjente. Noen som tenkte på deg. 

ELLER?

Mange savner mer nærhet. Kanskje savnet blir enda sterkere nettopp på denne tida da glansbilder av den perfekte jul - den perfekt familie - de perfekte vennene, griner mot oss overalt hvor vi ser. 

Kanskje noen kjenner seg enda mer alene midt i denne søte førjulstida. Kanskje føler de seg som Piken med svovelstikkene - der de står på utsiden og ser inn på de som koser seg i hverandres selskap og fråtser i gaver og goder. 

Kanskje julens budskap burde handle om å gi hverandre nærhet. Inkludere - invitere - om det så er et smil vi har å gi. Gi det!

"Det er mange ikring deg som frys

Ver du eit bål 

Strål varme i frå deg"

(Haldis Moren Vesaas)

Foto: Astrid Dyve