Luke 23

Lillejulaften. Da'n føre da'n. Kvelden før kvelden. Det kribler i tusenvis av små barnehjerter. 

Lillejulaften. En magisk dag - for meg som ble født inn i denne verden nettopp på denne dagen. Dagen før dagen.

FORVENTNING

 En forventning om noe gledelig som er i vente. 

Jeg lar dagens ord  leke i din fantasi og i ditt sinn.

*

Så vil jeg vil dele en historie som jeg skrev for noen år siden. Om du velger å ta deg tid...

Fortellingen om det lille juletreet

Foto: Astrid Dyve

Det hadde snødd i flere dager. Skogen lå hvit og stille under den fløyelsblå himmelhvelvingen. Endelig kunne de se julestjerna blinke på himmelen igjen. 

Det lille juletreet sto litt for seg selv i utkanten av skogholtet. Det kjente tyngden fra snøen. Rimfrosten hadde bitt seg fast i grener og nåler i det morgentåken hadde lettet. Nå blinket det  i det svake månelyset. 

Bare ikke det kommer mer snø før jul for da blir børen for tung, sukket det lille juletreet. 
Det gledet seg ikke til jul. Det stakk til da det så hvordan de store flotte granene sto tett sammen og kniste og lo. De tårnet majestetiske og selvsikre mot himmelen. De brydde seg ikke med smågranene som sto her i utkanten. De visste at det var dem folk kom for å se på og kanskje ta med seg hjem.

Foto:Astrid Dyve

   

De andre er så mye større og finere enn meg, tenkte det lille treet. 
Det følte seg utenfor. Annerledes. Egentlig likte det best å være alene med tankene sine og stå og se på livet i skogen. 

Foto: Astrid Dyve

I de siste dagene hadde de andre trærne snakket mye om hvem som kom til å bli felt til juletre i år. De fortalte om hvor flott det var å komme i hus hos menneskene til jul. De ble pyntet med lys og glitter. På greinene ble de kledd i de vakreste krystallkuler og glitrende hjerter. Under greinene ble det lagt masse fine pakker. Og det aller gjeveste var stjerna på toppen som lyste og strålte som selveste julestjerna. 

Det lille treet synes det hørtes magisk ut. 
Men det er nok ingen som plukker ut meg, tenkte det. 
Tre-alvene kilte grenene med vingene sine. 
 «Klart du kan bli et fint juletre», sang de. «Du har vokst deg vakker og du har det fineste baret og du skinner.»
«Ja, og dere har rosa briller på», svarte treet kjapt.
«Mist aldri troen», sang alvene videre. «Du må åpne deg og strekke deg mot himmelen.» 
Det lille treet strakk seg opp og kjente at det gjorde godt. 

Foto: Astrid Dyve 

Morgenen etter kunne hele skogen oppleve en vakker soloppgang. Sola glødet som ild og rødmet kledelig i det den kom over horisonten. Den lyste på snøen og det skinte i alle regnbuens farger. 
Hvem sier at snøen bare er hvit, smilte treet for seg selv og pustet inn den kalde morgenluften. 

Like etter hørte de at det kom noen mennesker opp stien. En mann kom gående, bærende på en sag. Bak kom en dame som dro på en kjelke med ei lita jente bakpå, med rød topplue og fletter i håret. Ullvottene var fulle av snøklumper. Jenta satt og sang av hjertens lyst: «Du grønne glitrende tre, goddag».  
Meisene, som hadde søkt nattely mellom greinene på det lille treet, flakset forfjamset opp og forsvant langt inn i skogen. De andre grantrærne begynte å hviske og tiske seg i mellom.  
«Lurer på hvem de kommer til å velge?» De kikket spent bort på den lille familien. 

De store granene pavet seg og strekte seg enda lenger opp mot den gyldne morgenhimmelen. Med selvsikker mine sendte de overbærende blikk bort på de mindre trærne.

Denne lille familien baset seg fram i snøen. De stoppet opp og kikket på trærne. Mannen studerte dem nøye. Jenta hoppet rundt og smilte fra øre til øre.
«Jeg vil ha et tre med tette fine grener», sa moren. «Og det må være friske og grønne barnåler». 
«Og stammen må være rett», svarte faren. 

«Se mamma!» ropte jenta. 
«Se på det treet der! Det har fått selve sola som stjerne i toppen!» Jenta klappet i hendene. Moren gikk bort til jenta og så på det lille treet. 
«Ja så sannelig har det det.»
«Det treet vil jeg ha!» kvitret jenta. 
«Det er det fineste og peneste treet jeg har sett!»

Det lille treet kikket overrasket på dem. 
De står og ser rett på meg? 

Mannen med sagen kom bort til dem og kikket på treet.  
«Njaaa, det var jammen ikke verst det der. Rett og fin i stammen og tett i baret. Hva sier du mor?» 
«Jeg synes det er veldig pent. Skinnende barnåler og stort nok til å rekke opp til taket. Rart ingen har funnet dette før? 
Selve sola valgte seg ut nettopp dette treet. Det blir perfekt!»

Det er lillejulaften og det lille juletreet har fått hedersplassen i stua. Menneskene har pyntet det med lys og kuler og alt stråler og skinner. Høyt i toppen lyser en stjerne. Juletreet sukker. Her er det lunt og varmt og på gulvet sitter en forventningsfull jente og ser opp på det glitrende treet. Det skinner i øynene hennes og juletreet kjenner det sprenger i hjertet. En varm følelse sprer seg utover i alle greinene. Moren og faren til jenta kommer inn med favnen full av pakker og legger dem varsomt under de nederste grenene. Så holder de om hverandre og ser på det pyntede treet. 
«Det må da være det fineste treet vi noen gang har hatt», sier moren. 
«Det har en helt spesiell glans over seg.»

Juletreet sprekker nesten av glede og takknemlighet. 
Nå gleder jeg meg til jul. tenker det og  ser ned på familien sin. 

I det fjerne kan de høre sang. "Glade jul. Hellige jul. Engler daler ned i skjul"

Alle foto av Astrid Dyve